1/3, 14000, 12.

Hvert tredje barn i Norge blir drept. Totalt ca 14000 hvert år. I 12 uker kan man drepe som man vil. I England er grensen for når man ikke har lov til å drepe lenger satt til 24 uke. Jeg kan ikke tie stille! Jeg må si fra! Jeg kan aldri godta nedslakting av 51 barn hver dag.

Jeg skjønner ikke med beste vilje hvordan man kan argumentere for at et barn ikke er et barn, bare fordi det er i mors mage. Langt mindre skjønner jeg hvordan man kan argumentere for at abort er en sak om kvinnefrigjøring. For det første er ikke abort noe sak som handler om kvinnefrigjøring, det handler om at samfunnet vårt frasier seg ansvare for å verne om livet og sier til kvinnen, bestem selv du, vi vil ikke ta ansvar vi. Damen er ikke frigjort, tvert imot, hun sitter med svarteper. Mange peker på at abortmotstandere i debatten bruker alt for sterke virkemidler til å formidle saken sin. Jeg spør: bruker man ikke sterke virkemidler for å formidle grusomhetene ved krig? Skal man også tie stille om krigens ofre, fordi noen kan få dårlig samvittighet for det de har gjort. Få venstrevridde nordmenn ville sagt noe på at Bush fikk dårlig samvittighet for å ha tatt livet at irakere, men dersom noen får dårlig samvittighet for å ha tatt livet av forsvarsløse barn, nei da er det huff, huff.
Jeg blir mer og mer overbevist om at samfunnet vårt er gjennomsyret av politisk korrekthet og egoisme. Abort saken er et perfekt eksempel på det. Mennesker som Ludvig Nessa og Børre Knudsen blir utstøtt av samfunnet for sine ekstreme virkemidler. Men ble ikke Jesus også det? På mange måter håper jeg at jeg også blir utstøtt av samfunnet. Dersom jeg blir det har jeg hvert fall ikke søkt ære hos mennesker. Uansett riktig virkemiddel eller ikke, har jeg mye mer sans for ekstreme virkemidler og aksjoner enn alle de folk som sitter rundt i Norges land og rett og slett ikke tør si fra. Vi må tørre! vi må kjempe for livet! vi må aldri gi opp!