en kvinne i harmoni med sin biologi!

Familiepolitikk er slik jeg ser det et av de viktigste temaene i politikken. Og selv om jeg ikke kan påstå å være en lærd mann på området, forbeholder jeg meg retten til å si min mening om saken.



Grunnen til at jeg igjen vil ta opp denne problemstillingen er at jeg leste et innlegg av psykiater Dag Coucheron i dagens vårt land. Tittelen var "forvrengt likestilling", og han spør: " hvorfor er det så få som med kraft hevder at den unge mor nettopp realiserer det beste i seg ved å ta seg av sin nyfødte. Det er samfunnets desidert viktigste jobb.".



Med all respekt for kvinnekampen/likestillingskampen, og i visshet om at kvinner fortjener den samme lønn for det samme arbeid som menn: Jeg kunne ikke sagt meg mer enig! Det ligger åpent i dagen, det er jo hun som fra fødselen av står barnet nærmest. Jeg tror at forholdet mellom moren og barnet fra fødselen og de nærmeste årene fremover er utrolig viktige. Om dette arbeidet skriver Coucheron så fint: "det er samfunnets desidert viktigste "jobb". Som ikke er noen jobb, men ren og skjær menneskenatur for en ung kvinne. Til det beste for barnet, for moren og for faren, som i rikelig monn får høste fruktene av en mor som er i harmoni med sin biologi."



Bård Vegard Solhjell advarer mot å gi kvinner som sender ettåringer i barnehage dårlig samvittighet. Jeg spør meg selv: hvor kommer den den dårlige samvittigheten fra? Det er klart det er problematisk for en mor å overlevere sitt barn, som står henne så nært og som er så forsvarsløst til barnehagen. Og det er klart hun kjenner på at de skulle hatt mer tid sammen, men samfunnet forsøker å presse henne ut i jobb, og hun ser jo at alle de andre klarer det. I all visshet om at jeg av mange vil bli oppfattet som en kvinneundertrykker, vil jeg påstå at morens plass ikke er i arbeidslivet, men hjemme med sitt barn, de to første årene av barnets liv. Og såvidt jeg vet har vi mye god forskning som bygger opp under dette? (klar for å bli korrigert på dette, hvis noen vet at det ikke stemmer.)