onsdag 6. februar 2008

Menneske eller hare?




Menneske eller hare

(1946)

Er det ikke mulig å leve et godt liv uten å tro på kristendommen? Det er spørsmålet jeg har blitt bedt om å skrive om, men før jeg forsøker å svare på det må jeg straks få komme med en kommentar. Det høres nemlig ut som om spørsmålet kommer fre en person som sier til seg selv: "Jeg bryr meg ikke om hvorvidt kristendommen faktisk er sann eller ei. Jeg er ikke interessert i å finne ut hvorvidt det virkelige universet er mest slik de kristne sier det er , eller mest slik materialistene sier det er. Alt jeg er interessert i er å leve et godt liv. Jeg kommer ikke til å velge livssyn fordi jeg tror noe er sant, men fordi jeg finner noe nyttig." Ærlig talt har jeg vanskelig for å sympatisere med en slik holdning. En av de ting som skiller mennesket fra andre dyr er at mennesket ønsker å vite ting, finne ut hvordan ting egentlig er, bare for å vite det. Når det ønsket synes å være helt borte hos en person, synes jeg vedkommende er blitt noe mindre enn et menneske. Ja, faktisk tror jeg ikke noen av dere i realiteten har mistet dette ønsket om å vite. Mer sannsynlig har dere blitt forledet til å glemme at kristendommen ikke er noen patentmedisin av tåpelige predikanter som stadig har fortalt dere hvor god kristendommen vil være for dere og hvor mye godt den vil gjøre for samfunnet. Kristendommen hevder å redegjøre for fakta-å fortelle dere hva det virkelige univers egentlig er. Dens redegjørelse for universet kan være sann, eller den kan være usann, og snart det spørsmålet ligger foran deg vil din naturlige nysgjerrighet søke etter et svar. Dersom kristendommen er usann, vil ikke noe ærlig menneske tro på den - samme hvor nyttig den måtte være . Er den sann, vil ethvert ærlig menneske ønske å tro på den-selv om den ikke gir noen konkret hjelp i det hele tatt.

Så snart vi har innsett dette, vil vi også oppdage et annet forhold. Dersom kristendommen nå skulle være sann, da er det ganske umulig at de som kjenner denne sannheten og de som ikke gjør det, skulle være like godt utrustet til å leve et godt liv. Kjennskap til fakta må bety en forskjell i handling. Sett at du fant en mann som var nær ved å sulte i hjel. Dersom du ikke hadde noen medisinsk kunnskap, ville du sannsynligvis gitt ham et stort, godt måltid mat. Og som et resultat ville mannen dødd. Det er det som kommer ut av å arbeide i mørke. Tilsvarende vil både en kristen og en ikke-kristen kunne ønske å gjøre godt mot sine medmennesker. Den ene tror at menneskene skal leve evig, at de er skapt av Gud og laget slik at de bare i fellesskap med Gud kan finne sann og varig lykke, men at de har sporet alvorlig av, og at lydig tro på Kristus er den eneste vei tilbake. Den andre tror at menneskene er et tilfeldig resultat av blinde prosesser i materien, at de begynte som dyr og har forbedret seg sakte men sikkert, at de skal leve i sytti år eller så, at deres lykke er fullt ut opppnåelig gjennom gode sosiale ordnigner og politiske institusjoner, og at alt annet (f.eks eksperimenter på levende dyr, prevensjon, rettssystem, utdannelse osv) må bedømmes som "godt" eller "ondt" i den grad det gjelper menneskene til å nå denne "lykke".

Nå er det ganske mange ting som disse to ville kunne enes om å gjøre i forhold til sine medmennesker. Begge ville være for et effektivt kloakksystem og sykehus og sunt kosthold. Men før eller siden ville likevel deres ulike trosoppfatninger føre til ulike vurderinger av praktiske spørsmål. Begge vil for eksempel kunne være opptatt av utdannelse, men hvilken type utdannels de ønsket folk skule få ville av åpenbare grunner være ganske forskjellig. Og igjen; der materialisten simpelthen ville spørre om et forslått tiltak "bidrar til flertallets økede lykke", ville den kristne måtte si: "Selv om det øker lykken for flertallet, kan vi ikke gjøre det. DEt er ikke rettferdig". Og hele tiden ville en stor forskjell gå som en rød tråd gjennom alle deres vurderinger og forslag. For materialisten vil nemlig ting som nasjoner, klasser og sivilisasjoner være viktigere enn enkeltmennesker, fordi det enkelte menneske bare lever,omlag sytti år mens "gruppen" kanskje består i flere århundrer. For den kristne vil imidlertid det enkelte menneske være viktigere, fordi det lever evig; raser, sivilisasjoner og denslags er til sammenligning de rene døgnfluer.

Den kristne og den materialistiske har ulike oppfatninger av universet. Begge kan ikke ha rett. Den som tar feil vil handle på en måte som simpelthen ikke passer til det virkelige univers. Selv med verdens beste vilje vil han eller hun følgelig hjelpe sine medmennesker mot deres undergang.
Med verdens beste vilje...da vil det vel ikke være hans eller hennes feil? Gud(hvis det finnes en Gud)kan da ikke straffe noen for ærlige feiltagelser? Men var det alt du tenkte på? Er vi rede til å risikere å arbeide i mørke hele vårt liv og gjøre uendelig skade, bare en eller annen kan forsikre oss om at vi selv vil berge skinnet- at ingen vil anklage eller straffe oss? Jeg vil i det lengste ikke tro at leseren befinner seg på et slikt nivå. Men selv om han gjorde det, er der noe å si til ham.

Såørsmålet foran oss er ikke "kan man leve et godt liv uten kristendommen?" Spørsmålet er: "Kan jeg?" Vi vet alle at det har vært gode mennesker som ikke har vært kristne; mennesker som Sokrates og Konfucius-som aldri hadde hørt om kristendommen, eller mennesker som John Stuart Mill-som ærlig talt bare ikke kunne tro på den. Om vi antar at kristendommen er sann, befant disse menneskene seg i en tilstand av enten ærlig uvitenhet eller ærlig feiltagelse. Dersom deres intensjoner var så gode som jeg antar de var(for jeg kan selvsagt ikke se inn i deres hemmelige hjerterom), er det mitt håp og min tro at Guds godhet og kraft er i stand til å rette opp de onder disse menneskenes uvitenhet naturlig ville føre til-om den fikk utvikle seg fritt-både for dem selv og for dem de påvirket. Men det mennesket som spør meg "kan jeg ikke leve et godt liv uten kristendommen?" befinner seg slett ikke i samme situasjon. Dersom han ikke hadde hørt om kristendommen, ville han ikke stilt spørsmålet. Dersom han hadde hørt om den og seriøst vurdert den, og kommet til at den var falsk, da ville han heller ikke stilt spørsmålet. Det mennesket som stiller et slikt spørsmål har hørt om kristendommen, og er slett ikke sikker på at den er sann. Han spør i realiteten: "Behøver jeg bry meg med den? Kan jeg ikke bare unngå det hele, og fortsette med å være 'god'? Er ikke gode intensjoner nok til å bevare meg i trygghet og uskyldighet, uten å banke på den forferdelige døren og finne ut om det er, eller ikke er, noen der inne?"

Til et slikt menneske vil det kunne være nok å svare at han i virkeligheten spør om å få lov til å fortsette med å være "god", før han har gjort sitt beste for å finne ut hva godt betyr. Men det er ikke hele historien. Vi behoøver ikke spørre om Gud vil straffe vedkommende for hans feighet og slapphet; det vil straffe seg selv. Han er en unnasluntrer. Han forsøker bevisst å unngå å finne ut om kristendommen er sann eller usann, fordi han ser for seg en uendelighet av problemer om den skulle vise seg å være sann. Han er lik ham som med vilje "glemmer" å se på oppslagstavlen av frykt for å finne navnet sitt satt opp på et ubehagelig gjøremål. Han er lik ham som ikke vil sjekke bankkontoen av frykt for hva han kan komme til å oppdage. Han er lik ham som ikke vil gå til legen når han merker en mystisk smerte, fordi han er redd for hva legen kan komme til å si.

Det menneske som forblir en ikke-troende av slike årsaker er ikke i en tilsatand av ærlig feiltagelse. Han er i en tilstand av uærlig feiltagelse. Den uærligheten vil følge alle hans tanker og handlinger, og resultatet vil bli en viss usikerhet, en vag bekymring i bakhodet, en sløving av hele den mentale skarphet. Han har simpelthen tapt sin intellektuelle jomfrudom.

Ærlig avvisning av Kristus, uansett hvor feilaktig, kan tilgis og helbredes: "Den som taler et ord mot Menneskesønnen, kan få tilgivelse." Men å unngå Menneskesønnen, å se andre veien, å late som du ikke har lagt merke til , å plutselig bli opptatt av noe på den andre siden av gaten, å ta røret av telefonen fordi Han kan komme til å ringe, å la være å åpne brev fordi den underlige håndskriften kan være Hans - det er noe ganske annet. Du er kanhende ennå ikke sikker ennå på om du bør være en kristen, men du vet at du bør oppføre deg som et menneske, og ikke som en struts- med hodet dypt nede i sanden.
Men fremdeles - for intellektuell ære har sunket dypt i vår tid- hører jeg noen sutr videre med sine spøørsmål: "Vil den hjelpe meg? Vil den gjøre meg lykkelig? Tror du virkelig jeg ville bli et bedre menneske om jeg ble en kristen?" Vel, dersom du må ha et svar, er mitt svar "ja". Men jeg liker slett ikke å svare på det i det hele tattpå dette stadiet. Her er en dør, og bak den venter-ifølge noen mennesker -universets hemmeligheter på deg. Enten er det sant, eller så er det det ikke. Og hvis det ikke er sant, da er det i realiteten et gedigent bedrag som skjuler seg bak den døren; historiens største lureri. Er det ikke ethvert menneskes åpenbare oppgave(vi snakker om mennesker, ikke om en hare) å finne ut hva som er tilfelle, og deretter bruke all sin energi enten på å tjene denne fantastiske hemmelighet eller avsløre og ødelegge denne gigantiske humbug? Stilt overfor et slikt spørsmål, kan du virkeli bare fortsette å la deg oppsluke av din velsignede "moralske utvikling"?

OK, kristendommen vil gjøre deg godt- betydelig mer godt enn du noen sinne ønsket eller forventet. Og det stykke "godt" den vil gjøre deg, er å banke inn i hodet ditt(det vil du ikke like..) det faktum at alt du til nå har betraktet som "godt" -alt dette om å "leve" et skikkelig liv" og "være vennlig" - slett ikke er så flott og fantastisk som du antok. Den vil fortelle deg at du faktisk ikke kan være "god" (ikke i fire-og-tyve timer) i din egen moralske kraft. Og deretter vil den fortelle deg at selv om du skulle greie å være det, så ville du fremdeles ikke ha oppfylt det formål du er skap til. Du ble nemlig skapt med noe helt annet for øye. J.S Mill og Konfucius visste simpelthen ikke hva livet dreier seg om (Sokrates var nærmere realitetene). Menneskene som stadig spør om de ikke kan leve et skikkelig liv uten Kristus, vet ikke hva livet dreier seg om. Derosm de hadde gjort det, ville de visst at "det skikkelig livet" bare er dødt og maskinmessig i forhold til det mennesket virkelig er skapt for. Moralitet er uunnværlig; men det Guddommelige Liv, som gir seg selv til oss og kaller oss til å være guder, har tanker for oss som som fullstendig vil oppsluke moraliteten. Vi skal gjenskapes. (Redd)haren i oss skal forsvinne-den alvorlige, samvittighetsfulle og moralske haren såvel som den feige og sanselige. Vi kommer til å blø og skrike når skinnet blir flådd av oss; men så- overraskende-finner vi noe under skinnet vi aldri hadde drømt om: Et virkelig menneske, en tidløs gud, en sønn- en datter- av Gud, sterk, strålende, vis vakker, og svøpt i glede.

"Når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis forsvinne." Ideen om å oppnå "et godt liv" uten Kristus bygger egentlig på en dobbel misforståelse. Fro det første: Vi er ikke i stand til det. Og dernest: Når vi setter opp "det gode liv" som vårt endelige mål, har vi mistet hele poenget med vår eksistens. Moralitet er et fjell vi ikke kan bestige i egen kraft; og om vi greide det ville vi simpelhen omkomme i fjelltoppens is og tynne luft- fordi vi manglet de vingene som var nødvendige for å fullføre reisen. For det er derfra den egentlige oppstigningen begynner. Tauene og hakkene "forsvinner" og resten er et spørsmål om å fly.

Fra "Gud på tiltalebenken", av C.S.Lewis, En essaysamling skrevet i tiden etter andre verdenskrig, utgitt i 1994.

Gjengitt med tillatelse fra Luther forlag.

4 kommentarer:

Sondre Olsen sa...

Hei.. kom innom bloggen din ved å trykke på link hos erlend kjærnsrød.

har ikke fått lest "Gud på tiltalebenken" ennå, så nå skal d gjøres.
God bless!

Øyvind Bye sa...

ja, det er absolutt verdt det. Veldig bra saker det altså.
også er jo historien til den boken veldig stilig også, var jo en samlig av essay som Lewis skrev i tiden etter 2. verdenskrig, så det er skikkelig artig.

Gud velsigne deg Sondre! Og lykke til med videre politikk og livet med Gud!

Torbjørn sa...

Interessant! Men har du skrevet alt det der sjøl? Kjente liksom ikke igjen stilen din..?

Øyvind Bye sa...

det er fra "Gud på tiltalebenken", av C.S.Lewis. fikk tillatelse fra luther forlag til å gjengi det..

ikke min stil nei.. hehe..