10% i bistand??

Bakgrunnen for dette innlegget er at Tore Vaag kalte meg for naiv da jeg skrev at Norge burde gi opp mot 10% i utviklingshjelp. Nobelt, men naivt var dommen jeg fikk. Dette fikk meg til å tenke meg grundig om. Er det riktig å gi 10% i bistand? Må vi øke skatter og avgifter dersom vi skal gjøre det, eller fins det rom for kutt i det norske statsbudsjettet som er forsvarlige? Er bistand et så dårlig virkemiddel i kampen mot fattigdom når vi sammenligner med handel, at det ikke bør prioriteres høyt? Vil en slik økning i u-hjelpen fra Norge føre til at vi i fremtiden kan gi mindre fordi vår økonomi vil bli svekket på lang sikt? Går det i så fall an å unngå dette? Og sist men ikke minst; hva bør være målet for norsk politikk. Norge først og så de fattige, de fattige først og så Norge, eller en middelvei slik de fleste mener?

Dette er mange vanskelige spørsmål, og bildet er sammensatt. Jeg har på ingen måte nok kunnskaper til å gi hverken entydige eller korrekte svar.. Men her er noen tanker og refleksjoner:

Må vi øke skatter og avgifter dersom vi skal gi opp mot 10% i bistand?

Nei, jeg tror ikke vi må det. Men dersom det ikke blir økninger i skatter og avgifter må vi i steden ta store kutt på andre fronter. F.eks forsvaret, administrasjon i det offentlige, kultur, veiutbygging, tilskudd til toppidretten osv... Et annet alternativ er å gi fra oljefondet, men det er nok ikke lurt..

Er bistand et så dårlig virkemiddel i kampen mot fattigdom, når vi sammenligner med handel, at det ikke bør prioriteres høyt?

Dette er nesten umulig å svare på. Jeg mener å ha hørt noe sånt som at dersom handelen med de fattige landene hadde økt med 1%, hadde det utgjort like mye som all bistand som blir gitt. For det andre går mye av det som blir gitt i bistand til administrasjon, og en del går til feilslåtte prosjekter. Selv om jeg erkjenner dette, så er det et dårlig argument mot bistand, fordi det alltid vil være behov for administrering, og fordi feilslåtte prosjekter alltid vil forekome. Når det gjelder bistandspenger som går i lommen på diktatorer, er jeg ikke sikker på mulighetene til å garantere seg mot dette. Det jeg derimot har fått med meg er at Fns generalsekretær uttalte at for lite bistand gjør at vi ikke kan nå tusenårsmålet om å halvere fattigdom innen 2015. En slik uttalelse taler sterkt for bistanden. Uansett råder det ingen tvil om at handel er den beste måten å få stablet svake stater på beina igjen.

Vil en slik økning i u-hjelpen fra Norge føre til at vi i fremtiden kan gi mindre fordi vår økonomi vil bli svekket på lang sikt?

Dette er noe jeg frykter, men jeg tror det kommer helt an på hvor man kutter. Dersom man kutter i forsvaret vil man tape mindre enn dersom man kutter f.esk i tiltak mot arbeidsløshet. Men likevel tror jeg det er en fare for at store nedskjæringer på flere budsjettposter kan få en del følger for norsk økonomi som ikke er positive. Når det er sagt tror jeg man måtte vært økonom, eller ha veldig god peiling for å kunne gi et seriøst og reflektert svar på dette.

Hva bør være målet for norsk politikk. Norge først og så de fattige, de fattige først og så Norge, eller en middelvei slik de fleste mener?

Her er jeg over hode ikke i tvil. Vi har et stort stort ansvar for å hjelpe de fattige så mye har muligheten til. Uansett virkemiddel, bør målet alltid være å hjelpe de som lever i ekstrem fattigdom foran å bruke mer på de som faktisk har det de trenger her i Norge. Dette innebærer selvsagt en opptrapping av arbeider mot fattigdommen i Norge, for den har som kjent ikke Kristin Halvorsen klart å avskaffe. Det vil ikke være riktig sånn som jeg ser det, å bevilge mange penger til halvviktige tiltak i Norge mens en person dør hvert 3.sekund av sult eller sultrelaterte sykdommer.

Er det riktig å gi 10% i bistand?

Veldig vanskelig å si. Etter å ha tenkt grundig gjennom denne saken har jeg blitt veldig i tvil. Men en økning i bistanden er jeg overbevist om at er både nødvendig og viktig.. Mins 3-4% tror jeg hvert fall vi må kunne avse...