Ensomhet

De fleste av oss klarer seg fint her i verden. Vi kan kle på oss, vi kan spise, vi kan gå, har klær og hus osv. Likevel har jeg i det siste blitt smertelig klar over hvor avhengige av hverandre. Ikke for å klare å kle på oss eller spise. Vi har rett og slett et enormt behov for å bli sett. For å bli verdsatt og stimulert. Uansett hvor mye gull og diamanter du har, er du helt avhengig av venner, det er ingen vei utenom.

Nå skal jeg for en gangs skyld være litt mer personlig her på bloggen. Jeg er en følsom person. Når to av mine beste venner som har vært på besøk siden mandag dro tidlig i morges ble det rett og slett litt hardt for meg. Etter 13,25 timer på jobb, tok jeg sykkelen fatt, og syklet hjem. Da jeg kom hjem og huset var helt tomt, følte jeg meg helt utrolig ensom. Og når vi i tillegg hadde glemt å skru av platen fra eggene vi kokte tidlig om morgenen ble det for mye for meg….

Dette var jo litt rart, ettersom jeg har det kjempe bra og egentlig er svært tilfreds med sånn jeg har det nå for tiden. Det gikk opp for meg hvor redd jeg er for å miste vennene mine, hvor mye jeg setter pris på dem og hvor avhengig jeg er av de. Ingen tvil om at jeg var påvirket av lite søvn og mye jobbing når jeg kom hjem i kveld. Sjokket mitt ligger mellom linjene i ordtaket: Du setter ikke ordentlig pris på noe, før du ikke har det lenger.(er vel ikke akkurat sånn, men noe i den gata). Jeg vet ikke om jeg klarte å sette like stor pris på å tilbringe tid med vennene mine mens de var der, som jeg ble fortvilet av å komme hjem til et ensomt hus.

Så leser jeg om de eldres ensomhet. De eldre i Danmark har blitt gjenstand for en undersøkelse. Svært mange er fortvilet. De føler seg til overs. Mange sitter ved bordet sammen og spiser dag ut og dag inn, men veksler ikke ord. Resultatet er depresjon. Mitt utbrudd i liten skala fikk meg til å tenke på hvordan denne fortvilelsen må kjennes for de som sitter på et gamlehjem og har folkene tilgjengelig. Ensomheten har tatt overhånd og frustrasjonen forsterkes når de ser rundt seg, og ser at det er andre som får det til. Mange gir helt opp livet. Oppfordringen er; Bry deg om folk, se de ensomme. Veien er ofte kort mellom å gi opp og å slå ut i full blomst.

Få ting er verre enn ikke å bli sett!